Corioliskraften
Corioliskraften (Coriolisffekten) ble først beskrevet av en fransk ingeniør og matematiker, Gaspard-Gustave Coriolis i 1835. Teorien brukes særlig av meteorologer. Den forklarer hvordan det at jordkloden roterer påvirker f.eks. store vindstrømmer og overfladiske havstrømmer.
Jorda roterer mot øst rundt sin egen akse med jevn hastighet. Alle punkter på jorda gjør én omdreining per døgn, men fordi jorda er en kule må punkter nær ekvator gå en lenger bane og dermed raskere enn andre.
Corioliskraften (F) virker sammen med rotasjons- og gravitasjonskreftene slik at på den nordlige halvkule blir luft som går fra høyt trykk ved ekvator mot lavt trykk ved polene avbøyet mot øst (se figur). Skyene i et stormsenter vil derfor danne en spiral som alltid dreier i samme retning i forhold til urviseren, og den retningen er motsatt på den nordlige og den sørlige halvkule. Det samme gjelder store overfladiske havstrømmer, som dannes dels pga. vinder som blåser over vannet.
This project (EDU-ARCTIC) has received funding from the European Union’s Horizon 2020 research and innovation programme under grant agreement No 710240. The content of the website is the sole responsibility of the Consortium and it does not represent the opinion of the European Commission, and the Commission is not responsible for any use that might be made of information contained.