Ernest Shackleton 1874 – 1922

Ernest Shackleton er mest kjent for en ekspedisjon i 1914-1917, som gjerne kalles «Shackleton-ekspedisjonen» eller «Utholdenhets-ekspedisjonen» (mens det offisielle navnet var) «Imperial Trans-Antarctic Expedition».

Etter at Amundsen hadde nådd Sydpolen og Scotts ekspedisjon endte tragisk (se kappløpet om Sydpolen), fant en annen erfaren polforsker, Mr. Shackleton, ut at det eneste britiske reisemålet som var verdt å utforske, ville være å krysse hele Antarktika-kontinentet – over selve polen. Ekspedisjonen ble planlagt i nesten et år og var klar til avreise i august 1914. 56 ekspedisjonsdeltakere var valgt fra over fem tusen frivillige som meldte seg etter presseoppslag om ekspedisjonen. Til tross for at første verdenskrig brøt ut, dro ekspedisjonsskipene sørover, på formell ordre av Winston Churchill.

Ekspedisjonen hadde to skip. Shackleton seilte på ENDURANCE, befalt av Shackletons følgesvenn fra tidligere turer, kaptein F. Worsley. Han skulle nå Weddelhavet og sette et lag med mannskap på land; lagets mål var å krysse kontinentet. Det andre skipet – AURORA – befalt av J. Stenhouse, måtte krysse til Ross-barrieren og sette ut matstasjoner langs ruten som Shackleton-gruppen skulle følge etter å ha nått polen.

ENDURANCE satte seg fast i isen, og drev i 10 måneder. Det ble til slutt knust av is, og sank 21. november 1915. Mannskapet reddet utstyr, båter og mat. De bygde en leir på et tykt isflak og drev deretter i nye 6 måneder, før mannskapet måtte flytte over til livbåtene og komme seg til nærmeste fastland. Etter 8 dager med padling landet de på øya Côte d’Ivoire. Shackleton bestemte seg for å dra havveien til Sør-Georgia for hjelp. Det er nesten 1200 km i svært turbulente vann. Han tok 5 mann med seg om bord i den 7 meter båten JAMES CAIRD etter å ha forsterket den mot bølger. Resten måtte vente på redning på øya. De bygde et ly fra de to andre båtene og forberedte seg til overvintring. Etter nesten fire uker i ekstremt vanskelige forhold, nådde JAMES CARID Sør-Georgia, men ikke der det var bosetning og hjelp å få. Shackleton forlot de tre svakeste mannskapene på et trygt sted og gikk videre med to følgesvenner. I gunstig vær og fullmåne, etter 36 timers gange, nådde de en hvalfangerby. Shackleton fikk hentet sine mannskaper etter mye om og men, og alle overlevde.

Historien om AURORA var like dramatisk. Mannskapet satte opp de planlagte matstasjonene for Shackleton, uten å vite at han ikke ville dra nytte av dem. Under disse aktivitetene døde en av deltakerne av utmattelse. I mellomtiden frøs AURORA i isen, men skipet ble ikke knust og endte til slutt i Australia. Neste sommer dro det tilbake til den planlagte ekspedisjonen, hvor to menn døde i forsøk på å krysse svak is.

Ekspedisjonsdeltakerne ble møtt entusiastisk da de ankom Sør-Amerika, men velkomsten i England var naturlig nok mindre entusiastisk – Europa var i krig, og Storbritannia hadde større problemer enn å ønske polarhelter velkommen. Selv om ekspedisjonen ikke nådde det tiltenkte målet, regnes den som en stor organisatorisk suksess og Shackletos ble hedret som kommandør.

Kart of Shackletons ekspedisjon 1914-1917

• Rød = løypa med skipet ENDURANCE
• Gul  = løypa over isen
• Grønn = hvor mannskapet drev med isen etter at skipet sank
• Mørk blå =  løypa til båten JAMES CAIRD
• Lyse blå = planlagt løype over kontinentet
• Oransje og lilla = løypa for skipet AURORA
• Brun = løyper for matstasjoner