Snøblindhet
Snøblindhet kalles på fagspråket for fotokeratitt eller ultraviolett keratitt. Det er en smertefull tilstand i øynene forårsaket av ultraviolett stråling (UV) fra naturlig (f.eks. fra refleksjon av særlig intenst sollys) eller kunstige kilder (f.eks. fra sveisearbeid). Det er en form for solbrenthet på blant annet hornhinnen. Uheldigvis oppdages det vanligvis først flere timer etter at skaden har skjedd. Smerten ligner på å ha sand under øyelokkene. Ubehandlet kan snøblindhet føre til permanent blindhet. Førstehjelp er kalde, våte kompresser over øynene og øyedråper, og så oppsøke lege.
Gjennomsnittlig snø reflekterer 85% av UV-stråling, mens tallene for sand og vann er bare 30% og 5%. Det betyr at i polare områder er folk mer sannsynlig å bli snøblinde. Sannsynligheten øker også med høyde over havet, hvor det er 4% mer UV-stråling for ca. hver 300 meter høyde.
Det er viktig å beskytte seg med solbriller under slike forhold, selv om det er overskyet – UV stråler passerer gjennom skyer. Selv i eldgamle tider visste arktiske urfolk dette, og lagde snø- og solbriller fra naturlige materialer som drivved og skiver av reinsgevir.
De første polfarerne oppdaget snøblindhet «the hard way». Alexander Macklin, en av Ernest Shackletons kirurger, regnet det som en av de fire store utfordringene polfarerne slet med (de andre var sjørbuk, forfrysninger og sjøsyke). I Royal Geographical Society’s «Tips for Travelers» fra 1893 ble det skrevet: «Å sverte huden rundt øynene og nesen er et god tiltak mot snøblindhet, som er brukt av lokale innbyggere i høyfjellet». Denne fremgangsmåten ble brukt f.eks. ved Scott sin Terra Nova ekspedisjon (1910-1913, se kappløpet om Sydpolen), da de hadde glemt å ta med briller.