Other languages:

Longyearbyen

Longyearbyen er den største bosetningen på Spitsbergen og regnes som “hovedstaden” på Svalbard. Den ligger på den sentrale delen av øya, hvor Longyearelvea renner ut i Longyearfjorden. Navnet kommer fra John Munroe Longyear, en amerikansk eier av et gruveselskap som etablerte seg på stedet i 1906. Det ble kjøpt opp 10 år senere av et norsk selskap, Store Norske Kullkompani, som har utført kullutvinning på Svalbard siden.

Under andre verdenskrig ble byen for det meste ødelagt, og et gammel kraftverk var en av de få bygningene som overlevde. Etter krigen ble byen gjenoppbygget først og fremst for gruvedrift. Store Norske var eier av byen, og de drev alle fasiliteter som skole, sykehus, svømmebasseng, butikker, og boliger. Frem til 1980 ble brukt en spesiell Svalbard valuta i stedet for norske kroner. I 1993 tok den norske staten over byen og forvandlet det til en «normal» sivil by med lokalt demokrati. Kommersielt drevne butikker og andre tjenester som hoteller for turisme ble etablert.

I 1993 ble Universitetet på Svalbard – UNIS innviet, og dermed ble det også vitenskapelige aktivitet i Longyearbyen. Studenter og forelesere kommer til UNIS for kortere opphold, vanligvis fra en uke til et år. Noen av infrastrukturen som ble bygd for gruvearbeidere, ble tilpasset den nye virkeligheten – for eksempel er arbeiderbrakkene i Nybyen nå universitetsboliger. Longyearbyen huser også den svært viktige globale frøbanken. For tiden er turisme, utdanning og vitenskapelig aktivitet de viktigste delene av byens funksjon. Longyearbyen er blitt et knutepunkt for reisende til Arktis og Svalbards mange forskningsstasjoner.