Hvitkinngås

Hvitkinngås (Branta leucopsis) er en mellomstor gåsefugl (55-70 cm lang, 1-2,25 kg vekt). De forekommer i tre adskilte bestander som hekker hhv. på nordøstre Grønland, på Svalbard og i nordvestre Russland. Vinterstid oppholder de seg i ulike kystområder i midtre Europa (f.eks. Tyskland, Nederland og England). Det er også en mindre bestand rundt kysten av Baltikum, som antas å være «avhoppere» fra den russiske hovedbestanden. Kjønnene ser like ut: svart nakke, bryst, hette og nebb, hvitt ansikt og mage, og svart-på-hvitt fjær over ryggen.

De fleste hvitkinngjess lever i kolonier på små øyer langs kysten. De spiser en rekke plantedeler: blader, stengler, røtter, mose og frø. I et forsøk på å unngå rovdyr (som polarrev) bygger helst gjessene reir på høye fjellklipper. Samme fugl bruker gjerne samme reir år etter år. De bor tett, og foretrekker å migrere i store flokker med hundrevis av fugl. I Norge er det Svalbardbestanden vi ser trekkende (nordover i april, og sørover i september). Mange raster langs Helgelandskysten.

Det er en middelaldersk myte om hvitkinngjes. Den oppstod fordi ingen noen gang så gjessene hekke (naturlig nok siden de hekket i nordområder ennå ikke oppdaget av menneske). Folk trodde derfor at gjessene oppsto spontant fra en bestemt type snegler som ble skyllet opp på kysten festet til drivved. Skallet til disse sneglene ligner gåsehodet, og skallet er festet til underlaget med en lang stengel som ligner gjessenes nakke (se bilde).

Foto: Sneglene som ligner hodet til hvitkinngjess, og som folk i middelalderen trodde «fødet» gjessene.