Runer

Runer er et gammelt alfabet, brukt av germanske folk (i motsetning til romerske, som hadde sitt eget skriftspråk). De eldste runene er funnet i Danmark og Norge, og er fra ca. 200 år e.Kr. Disse bestod av seks tegn og kalles FuÞark (uttales: futhark), som er forbokstaven i de seks tegnene (Fehu, Uruz, Þurisaz, Ansuz, Raidho, Kaunan).  Runene spilte en spesielt viktig rolle i vikingenes liv.

Den etymologiske opphavet til ordet runer («runo») er trolig en blanding av ordene «brev» og «mysterium». Runene er vevd inn i Norrøn mytologi og litteratur, og er nært forbundet med skald og segn. Ifølge mytologien ble ikke runene oppfunnet av folk. Det gamle diktet Hávamál forklarer at Odin oppdaget runene da han hengte seg fra verdenstreet Yggdrasil for å lære visdom. Han hang på det vindblåste treet i ni netter og dager. Akkurat idet han skulle dø, så han runene, grep fatt i dem og beholdt livet.

Den faktiske opprinnelsen til runer er uklart. Noen historikere sier at det kom fra latin siden dette var språket for handel under det romerske riket, og germanske folk hadde sannsynligvis kontakt med romerske selgere. Det er også forskere som sier at FuÞark er basert på etruskernes språk.

Runene ble skåret på stein, bein, gevir, tre og metall. Runesteiner er store steiner dekket med innskrift av runer, vanligvis til minne om en flott mann eller kvinne. Over 3000 runesteiner er funnet i Skandinavia.

Runene ble ofte skrevet som en sammenhengende tekst uten mellomrom mellom ordene eller setningene. Hvis runestjernen ønsket å skille ord eller setninger fra hverandre, brukte han notasjon som ligner på bokstaven X, eller en, to eller tre prikker plassert over hverandre.