Flytting av arter

Flytting av arter er en stadig mer vanlig praksis både for å verne om naturen og som konfliktdempende tiltak mot viltskader. Dette er planlagt flytting av dyr og planter, med et bevisst motiv – i motsetning til arter som flyttes som følge av å være blindpassasjerer med menneskelig transport. Går vi noen tiår bakover i historien har flytting av arter først og fremst vært brukt for tjene rent menneskelig nytteformål.

Vi skiller gjerne mellom fire formål for flytting av arter:

• Introduksjon, hvor vi flytter en art til i et område hvor arten ikke er kjent for å ha eksistert tidligere. Dette er ekstremt risikofylt fordi ingen – selv ikke de mest kunnskapsrike forskerne på feltet – er i stand til å forutsi de økologiske effektene av innvaderende arter. Et kjent eksempel er innførselen av kanin til Australia (hensikten var å bruke den som mat). Nåværende eksempler er flytting av rovinsekter, først og fremst for jordbruksformål.
• Gjeninnføring, hvor vi flytter en art til i et område der arten pleide å eksistere, men nå har blitt lokalt utryddet. Dette er den mest brukte formen for flytting av arter. Noen kjente eksempler på store dyr som er gjeninnført er ulv i Yellowstone, bison i Europa og bever i England. Nåværende eksempler er den planlagte flyttingen av villrein mellom Hardangervidda og Nordfjella.
• Supplerende utsetting: En rekke individer av en art legges til en eksisterende bestand, som står i fare for å bli utryddet. Et svært kjent eksempel i Norge er fjellreven, som over flere år var sterkt truet, ble oppdrettet i fangenskap og systematisk satt ut i naturen.
• Problemdyr, hvor vi flytter individer som av ulike grunner utgjør en fare for enten seg selv eller andre, og flyttes til et annet område hvor det er mindre sjanse for at den skal skade seg eller andre. Dette har vært lite brukt i Norge, men er vanlig praksis de fleste steder i Amerika. Jo mer vi bygger menneskelig infrastruktur i natur, jo flere såkalt problemdyr vil vi få.